Nå er det ikke lenge igjen her, i morra er skal vi enten padle kajakk eller gå tur tror jeg, avhengig av bølgehøyden. Det blir nok litt vemodig men også litt deilig å reise hjemover på mandag. Men det blir en lang tur: Først båt til fastlandet, buss til flyplassen utenfor Phuket, fly til Bangkok, så fly til Helsinki og til sist til Gardermoen.
Vi ses! :)
Men det som trekker folk til Vang Vieng er 'tubing', å seile på elva i traktordekkslanger. Man starter noen km. nord for byen og det tar et par timer å seile tilbake. Om man stopper på noen av de mange barene underveis tar det fort hele dagen... Det er fest, disco, vannsklier og stupetårn og skjønn natur i fin forening! Har dessverre ingen bilder herfra siden jeg ikke tok sjansen på å få kameraet vått.
Etter noen dager tok vi bussen videre nordover til Luang Prabang, Laos' kulturelle sentrum. Der er det kort mellom templene og mange munker i gatene. Munkene har sågar opptog gjennom byen hver soloppgang hvor de mottar almisser i form av mat fra folk som sitter langs veien med beholdere fulle av hjemmelagde retter (oftest kokt ris). Vi ble også med på en tur i jungelen utenfor byen og så innfødte skolebarn, gummitrær, en liten slange, enorme mangotrær, et fossefall og svartbjørner i innhegning i den rekkefølgen.
Laos ble gjort i rekordfart, på den tiende dagen tok vi fly til Bangkok hvor vi møtte faren til Anna og familien og dro videre med fly og båt til Phi Phi. Her blir jeg frem til hjemreisen, og det blir nok et blogginnlegg til med bilder herfra. Det er bare så fint her, helt kritthvite strender, grønnblått hav og grønne åser. Vi har kjøpt snorkler og dykkermasker i dag og svømt blant fiskene i korallrevet. :)
Ses snart!
Triste syn er også den største turistattraksjonen i Phnom Penh. Vi har besøkt Choeung Ek, Killing fields, og sett massegraver, hodeskaller, beinrester som stikker opp av bakken og fått forklart litt detaljer rundt hva som skjedde når mennesker ble fraktet hit. Guffent.
Etterpå var vi i Tuol Sleng, fengselet som var siste stopp før Killing fields. Her tilsto man sine forbrytelser mot regimet; 17000 personer var gjennom Tuol Sleng fra 1975 til 1978, syv av dem overlevde. Det ble til slutt så mye død å se på at vi ikke klarte ta det inn lenger.
I dag har vi reist med båt oppover Tonle Sap, ei diger elv som fører helt til Siem Reap. Det var nydelig landskap og fint vær og etter 5 timer på båttaket er jeg VELDIG solbrent... Heldigvis har de Aloe Vera på butikken. Rett nord for byen ligger Angkor Wat, og vi har planlagt tre dager med intens tempeltitting. Vi bor på det koseligste hostellet vi har vært på siden i Kina og er veldig fornøyde. :)
Førsteinntrykket av Hanoi var ikke så bra, det virket veldig skittent, rotete og ukoselig. Virker ikke som noen kinesiske byplanleggere har vært på ferde, mer som at byen begynte som en landsby med trange gater og har vokst seg stor uten at noen har tenkt over det. Det er mopeder over alt, folk har kjøkken på fortauet, husene er lave, gatene smale og det er varmt og fuktig og lyden av byen er en konstant, øredøvende summetone.
Vi vente oss etter hvert. Mat og øl selges på hvert eneste fortau og i bakgatene, og vi klarte sette oss ned og la folkemengden gli rundt oss uten å bli like stresset som de. Det virker som vietnamesere enten jobber beinhardt 24/7, eller er totalt passive lent mot en vegg eller på en benk.
Vi dro på utflukt til Halong Bay som er en maritim nasjonalpark på nordøstkysten. Her er det sukkertopper av kalkstein akkurat som i Yangshuo i Kina, men de stikker opp av havet i stedet for risåkre. Veldig pent! Lå én natt på båt og én på hotell.
Forrige søndag tok vi fly til Nha Trang, det avtalte møtestedet med Eivind. Her har det vært fokus på strandliv og bading, temmelig sydenferieaktig og nok en ferie i ferien i tillegg til Hainan i Kina. Merkelig hvordan disse strendene frister... De første dagene var vannet litt skittent på grunn av flommen uken før, men det ble fort pent igjen. Det er fortsatt regntid her, men vi har vært heldige og bare sett sol. Temperaturene er vel ca. 30/26 i luft og vann. I dag var vi på båttur, et skikkelig turistcruise. Eivind sang Yellow Submarine med vietnamesisk backingband, vi stupte fra båttaket og fløy i paraglider trukket av motorbåt. Det siste var nok dagens høydepunkt, ikke noe skummelt men bare gøy å fly. :)
I morra drar Eivind til Japan for en ny måned som sjømann. Anna og jeg tar nattbussen nordover til Hoi An, Vietnams best bevarte by i tradisjonell stil. Det vil si minst bombet. Vi høres!
Kan vel benytte anledningen til å takke mamma og pappa for gode gener, for etter turen til Emei Shan var jeg usikker på hva som skyldtes matforgiftning og hva som skyldtes høydesyke. Greit å ha på det rene om jeg noensinne skal til f.eks. Tibet en gang. Derfor ville jeg benytte sjansen her hvor man kan gå på vanlig sti helt til fire tusen meter. Kjente underveis at det klemte litt i hodet, men det forsvant ved å drikke mer vann. Skumlest på turen var da stien fulgte bunnen i ei grøft og det var tett vegetasjon i hodehøyde på begge sider. Det var noe som hveste rett bak meg! Tok noen lange og raske skritt fremover og forsøkte å si til meg selv at det måtte da være for kaldt for slanger her oppe...
Men så var det bare vannflaska i ryggsekken som slapp ut luft på grunn av høydeforskjellen. Puh!
Selve toppen var innhyllet i tåke, selv om jeg ventet en hel time på at vinden skulle blåse frem litt utsikt. Mellom toppen og tregrensa var det fint. Vel nede orket jeg ikke sove en natt til i vertshuset på 2600 meter (det var skikkelig kaldt natta før), så jeg dro helt til Dali igjen og nå er det å nyte livet her til i morra når bussen går til Kunming.
Støl hilsen :)
Nå er vi på flyplassen i Chengdu, venter på flyet til Lijang. Vi har vært lenge i Chengdu, og av turistattraksjoner har vi stort sett bare sett et buddhisttempel og vært i pandapark. Tempelet var fint, rolig stemning og var mer tempel og mindre turistattraksjon enn de andre vi har sett. Pandaene var veldig søte! :)
Årsaken til det lave aktivitetsnivået er nok mest at hostellet vi bodde på var fint, med upåklagelig service og veldig god og billig mat (både kinesisk og vestlig). Også var vi nok litt slitne, og ettersom grensene til Tibet var stengt hadde vi mange dager til overs i Kina. Som erstatning for Tibet dro vi på en tredagers utflukt til Emei Shan, enda et hellig fjell. (På veien mistet jeg brillene mine, men har fått nye nå. Synstest, briller og fin innfatning for under 400kr.) Denne fjellturen var litt ambisiøs; 24km, 1500m stigning og topp på over 3000moh. Anna var sprek som et uvær og klarte det fint, undertegnede var kvalm fra morgenen, fikk diaré halvveis og kastet opp alt av væske på toppen. Temmelig slapp dagen etter! Man vil jo gjerne være tøff og verdensvant ryggsekkturist, men da jeg satt på en nedmøkket kinesisk hull-i-bakken do og lårene skalv etter 15km i oppoverbakke og shortsen måtte ikke bli møkkete fordi det var den eneste som var med til fjellet, da var det ikke noe moro. Ydmykhet lærte altså dette fjellet bort, ikke rart det er hellig.
Ellers har det vært mye avslapping, lese bok og kose seg. Kineserne feirer 60 år som republikk nå, og i går var det gedigent fyrverkeri og TV-bildene fra Den himmelske freds plass i Beijing viser at de gjør det ordentlig. Vet ikke helt hva kineserne mener om styresettet sitt (ingen vil røre temaet), men de virker å være glade og pynter seg med flagg og spiser is slik det skal gjøres på nasjonaldager. :)
Ellers følger vi med nyheter om uvær i Vietnam, vi tenker fortsatt å dra dit men det blir ikke på ca 3 uker enda. Eivind Vesterås planlegger å møte oss der, han jobber skift på en båt i Japan for tida og bruker fritida på å reise han også.
Hadet bra!
Dagen etter var vi på fjelltur i Hua Shan, et av Kinas hellige fjell. Det var bratt, og de mest utilgjengelige delene krevde krok og sele som sikring. Veldig moro og et fantastisk fint sted!
Så reiste vi med innenlandsfly til Jiuzhaigou, hvor det er en nasjonalpark som er på UNESCOs verdensarvliste. Det var veldig pent der også, en rekke tjern forbundet med elver av veldig klart vann. Parken lå høyt, 3060 meter over havet på det høyeste, så det var lett blanding av fjell og skoglandskap. Også veødig pent!
Etter 3 dager i fjellene tok vi buss til Chengdu, det tok over 14 timer. Det var veiarbeid nesten hele strekningen, etter et stort jordskjelv i fjor.
I går kveld kom vi frem til Chengdu, inngangsporten til Tibet, og begynte å hoste og harke igjen på grunn av forurensingen. (Det er over 13 millioner innbyggere i byen.) Bortsett fra det virker det fint... Et skår i gleden er at grensene til Tibet er stengt til tiende oktober på grunn av forestående nasjonaldagfeiring. Det kan dessverre bety at vi ikke kommer oss dit i denne omgangen. :( Men kanskje vi kommer tidligere til sol og strand i Vietnam!
Noen nettsteder er forresten sensurert i Kina, noe som fører til at jeg ikke får lest bloggen selv (eller svart på kommentarer). Facebook fungerer heller ikke, buhu...
Fremme i Beijing var vi slitne og ble overveldet av mengden mennesker. Heldigvis var hostellet vårt kjempekoselig, der gikk det an å slappe av. En liten kinesisk hageflekk like ved den forbudte by. Det er mye å se her, palasser og templer, hager og parker. Veldig artig å leie sykkel, ettersom byen er helt flat er det lett å komme seg rundt. Mange kinesere bruker elektrisk moped. Vi har også vært i akvarium og zoologisk hage hvor dyrene tilbringer dagene i altfor små bur...
Det største nederlaget er maten. Alt er frityrstekt, druknet i oljer og smaker spekk, hud og krydder. I går dro vi på turistrestaurant og bestilte pasta og grønnsaker for å orke å spise oss mette. Forhåpentlig venner man seg etterhvert! Ellers er det nesten like mange McDonalds som sykler i Beijing så det har aldri vært noen fare for å sulte i hjel.
I kveld har vi vært en uke i Kina, og tar nattoget til Xi'an, der de har så mange terrakottakrigere. Dere får ha lykke til med valget i Norge. Jeg rakk ikke å stemme før jeg dro, så ikke skyld på meg! ;)
Etter en dag i Ulan Bator dro vi til Terelj, en nasjonalpark noen mil nordøst. Der sov vi to netter i 'ger', en telttype som nesten halvparten av alle mongoler har som fast bolig. Dette var hos en familie som drev hestehold og hadde tre 'ger' de leide ut til turister. Så her fikk jeg ri hest for første gang! Veldig moro! Andre dagen ville hesten til og med galoppere. Litt spennende for en sylfersk rytter, men superartig...
Ellers var området ulikt noe jeg har sett før. Store gresskledde sletter, bratte åser og enorme klippeblokker strødd rundt i landskapet. Dalene var fulle av hesteflokker, geiter og yak. Når sola sto på var det varmt og gresshoppene lagde tikkelyder så sterke at vi skvatt hver gang de begynte. Når det var kjøligere var det helt stille i dalen, så stille at man hørte vingeslag fra store, svarte fugler (Ravn? Skrike?) som bodde på klippene. To fine dager! :)
Nå er vi tilbake i Ulan Bator for å se byen. Den er stor (1 mill.), har et lite og moderne sentrum omringet av lavere hus og i utkantene bor folk i telt. Vi vurderer å utsette avreisen for å dra på en tur til, men planen er å ta toget til Beijing i morra.
I følge lokalbefolkninga er det bare én sommermåned ved Baikal: Juli. Nå holdt badevannet kun 13 liflige grader. Det ble fem-seks svømmetak men ikke mer. Dagen etterpå dykket vi. Baikal har veldig klart vann på grunn av spesielle typer svamp som lever kun her, så det er et relativt populært sted å dykke. Instruktøren tok oss med helt ned til 26 meter, ny rekord! Med tykke våtdrakter var ikke kulda noe problem, men sikten var ikke så bra denne dagen. Dagen etter gikk vi fottur nordover langs kysten til Bolsjy Koty (eller noe sånt), en bitteliten landsby uten asfalt i gatene. Det var mest som et stort hyttetun hvor hønene spaserte fritt. Fin tur!
Så, i går i skrivende stund, bar det tilbake til Irkutsk for å humpe videre til Mongo-lia. :) Det høres rart ut, men jeg gleder meg til det ikke lenger er mulig å forstå språket. De siste to ukene har det ikke vært mulig å gå forbi et skilt uten å lese det. Akkurat som når man er liten og lærer å lese norsk. Det går fortere etter hvert, men er litt slitsomt.
Ingen russere klarer å uttale Ivar, så jeg kaller meg Ivan.
Vi trodde at landskapet utenfor togvinduet skulle være spennende og artig å følge med på. Det var det ikke, helt frem til Irkutsk var det stort sett bjørk, gran, strå, gress og noen fabrikkpiper. Uralfjellene merkes kun ved noen slake åser, toget er visst aldri høyere enn fem hundre meter. Så det gikk i å lese, spille spill, gå på do og variere mellom kupéen og restaurantvogna. På de fleste stasjonene stanset toget lenge nok til at man kunne strekke bena og handle mat, bær, kongler(!) og snacks på perrongen.
Følelsen av å reise var absolutt til stede, man kjente det på kroppen og selv om utsikten ikke var så spennende som vi håpet er opplevelsen en annen enn om vi hadde tatt fly. Og det var en del av poenget. Men det blir antakelig fly neste gang, da vi gikk av i Irkutsk kjente vi at vi trengte å slappe av litt de neste dagene...
BILDER KOMMER SENERE!
