Jiuzhaigou 2

Det var så fint i Jiuzhaigou at det var vanskelig å plukke bare ett bilde...

Xi'an og Jiuzhaigou

Fra Beijing tok vi nattog til Xi'an, det tok bare 13 timer og vi hadde gode senger og hyggelige mennesker i kupéen. Xi'an var startpunktet for silkeveien fra Kina til midtøsten, og der besøkte vi Kinas største moské. Og så syklet vi rundt sentrum oppå den gamle bymuren. Det var ganske langt, det bor over 4 millioner mennesker der nå. Vi så utgravingen av den store terracottahæren på nært hold. Flere tusen krigere i full størrelse, de som var restaurert med farge var ganske livaktige og hæren må ha vært et utrolig syn før den ble begravd.

Dagen etter var vi på fjelltur i Hua Shan, et av Kinas hellige fjell. Det var bratt, og de mest utilgjengelige delene krevde krok og sele som sikring. Veldig moro og et fantastisk fint sted!

Så reiste vi med innenlandsfly til Jiuzhaigou, hvor det er en nasjonalpark som er på UNESCOs verdensarvliste. Det var veldig pent der også, en rekke tjern forbundet med elver av veldig klart vann. Parken lå høyt, 3060 meter over havet på det høyeste, så det var lett blanding av fjell og skoglandskap. Også veødig pent!

Etter 3 dager i fjellene tok vi buss til Chengdu, det tok over 14 timer. Det var veiarbeid nesten hele strekningen, etter et stort jordskjelv i fjor.

I går kveld kom vi frem til Chengdu, inngangsporten til Tibet, og begynte å hoste og harke igjen på grunn av forurensingen. (Det er over 13 millioner innbyggere i byen.) Bortsett fra det virker det fint... Et skår i gleden er at grensene til Tibet er stengt til tiende oktober på grunn av forestående nasjonaldagfeiring. Det kan dessverre bety at vi ikke kommer oss dit i denne omgangen. :( Men kanskje vi kommer tidligere til sol og strand i Vietnam!

Noen nettsteder er forresten sensurert i Kina, noe som fører til at jeg ikke får lest bloggen selv (eller svart på kommentarer). Facebook fungerer heller ikke, buhu...

Ti millioner sykler i Beijing

Den mest eksotiske delen av togturen var den siste. Toget fra Ulan Bator til Beijing kjørte gjennom Gobi-ørkenen, og plutselig ville det vært helt naturlig om Lucky Luke dukket opp utenfor vinduet. Det lignet mer en ørken fra westernfilmer enn Sahara.

Fremme i Beijing var vi slitne og ble overveldet av mengden mennesker. Heldigvis var hostellet vårt kjempekoselig, der gikk det an å slappe av. En liten kinesisk hageflekk like ved den forbudte by. Det er mye å se her, palasser og templer, hager og parker. Veldig artig å leie sykkel, ettersom byen er helt flat er det lett å komme seg rundt. Mange kinesere bruker elektrisk moped. Vi har også vært i akvarium og zoologisk hage hvor dyrene tilbringer dagene i altfor små bur...

Det største nederlaget er maten. Alt er frityrstekt, druknet i oljer og smaker spekk, hud og krydder. I går dro vi på turistrestaurant og bestilte pasta og grønnsaker for å orke å spise oss mette. Forhåpentlig venner man seg etterhvert! Ellers er det nesten like mange McDonalds som sykler i Beijing så det har aldri vært noen fare for å sulte i hjel.

I kveld har vi vært en uke i Kina, og tar nattoget til Xi'an, der de har så mange terrakottakrigere. Dere får ha lykke til med valget i Norge. Jeg rakk ikke å stemme før jeg dro, så ikke skyld på meg! ;)

Fler bilder fra Terelj

Mongolia

Togturen fra Irkutsk til Ulan Bator tok ca tredve timer. Tjueto timer reisetid, fire timer i russisk grensekontroll, én time på selve grensa og tre timer i mongolsk grensekontroll. Vanligvis tar det enda lenger tid å passere grensa! Vi var litt uheldige og delte kupé med en veldig slitsom russisk businessmann/alkoholiker, men til vår store glede byttet han kupé halvveis i turen.

Etter en dag i Ulan Bator dro vi til Terelj, en nasjonalpark noen mil nordøst. Der sov vi to netter i 'ger', en telttype som nesten halvparten av alle mongoler har som fast bolig. Dette var hos en familie som drev hestehold og hadde tre 'ger' de leide ut til turister. Så her fikk jeg ri hest for første gang! Veldig moro! Andre dagen ville hesten til og med galoppere. Litt spennende for en sylfersk rytter, men superartig...

Ellers var området ulikt noe jeg har sett før. Store gresskledde sletter, bratte åser og enorme klippeblokker strødd rundt i landskapet. Dalene var fulle av hesteflokker, geiter og yak. Når sola sto på var det varmt og gresshoppene lagde tikkelyder så sterke at vi skvatt hver gang de begynte. Når det var kjøligere var det helt stille i dalen, så stille at man hørte vingeslag fra store, svarte fugler (Ravn? Skrike?) som bodde på klippene. To fine dager! :)

Nå er vi tilbake i Ulan Bator for å se byen. Den er stor (1 mill.), har et lite og moderne sentrum omringet av lavere hus og i utkantene bor folk i telt. Vi vurderer å utsette avreisen for å dra på en tur til, men planen er å ta toget til Beijing i morra.

Ivan the russian

Fra Irkutsk dro vi med minibuss til Listvjanka, et russisk feriested sørvest langs Baikalsjøen. Vi hadde satt av 4 dager her, og skjønte fort at vi hadde behov for et par dager hvile før videre krumspring. Vi var eneste gjester på et lite hostell, godt å sove i et stille rom!

I følge lokalbefolkninga er det bare én sommermåned ved Baikal: Juli. Nå holdt badevannet kun 13 liflige grader. Det ble fem-seks svømmetak men ikke mer. Dagen etterpå dykket vi. Baikal har veldig klart vann på grunn av spesielle typer svamp som lever kun her, så det er et relativt populært sted å dykke. Instruktøren tok oss med helt ned til 26 meter, ny rekord! Med tykke våtdrakter var ikke kulda noe problem, men sikten var ikke så bra denne dagen. Dagen etter gikk vi fottur nordover langs kysten til Bolsjy Koty (eller noe sånt), en bitteliten landsby uten asfalt i gatene. Det var mest som et stort hyttetun hvor hønene spaserte fritt. Fin tur!

Så, i går i skrivende stund, bar det tilbake til Irkutsk for å humpe videre til Mongo-lia. :) Det høres rart ut, men jeg gleder meg til det ikke lenger er mulig å forstå språket. De siste to ukene har det ikke vært mulig å gå forbi et skilt uten å lese det. Akkurat som når man er liten og lærer å lese norsk. Det går fortere etter hvert, men er litt slitsomt.

Ingen russere klarer å uttale Ivar, så jeg kaller meg Ivan.